Brazil

Etter gjentatte krav fra medlemmene er endelig tiden kommet til høydepunktet for vår serie med mesterverk fra Terry Gilliam’s hånd – og som de fleste mener er hans beste film: Brazil!

Filmen er (veldig) løst basert på George Orwells bok “1984” og skulle egentlig hete “1984 and ½”, men da en annen filmatisering av boken ble sluppet i (selvsagt) 1984, endret Gilliam tittelen. Tittelen “Brazil” har lite med det søramerikanske landet å gjøre – den er hentet fra poplåta “Aquarela do Brasil” fra 1939, en gjennomgangslåt i lydbildet! Stemningen fra Orwells bok er dog gjenkjennelig, men det hele er krydret med merkverdigheter og skrudd sammen på en måte som bare Gilliam kan. 

På dagtid jobber Sam Lowry (Jonathan Pryce) som en av mange ineffektive byråkrater i det enorme Informasjonsministeriet, men om natten drømmer han om å fly – fri som en ridderlig engel med et kall om å finne og redde Kvinnen (med stor K). Et innsekt i maskineriet (en ekte “bug”) forårsaker at en uskyldig familiefar blir tatt for å være terrorist, mens den egentlige terroristen – en fantastisk Robert de Niro som opposisjonell, freelance rørlegger – avlegger Sam et besøk. Snart har Sam viklet seg inn i revolusjonære kretser, og dobbeltspillet blir fort livsfarlig.

Den visuelle stilen i Brazil er særegen: Gilliam blander mesterlig sammen sci-fi dystopi i 1940 film noir stil med tullete retro-futuristiske duppedingser, der overvåkingen og fremmedgjøringen konkretiseres til et vannvittig system av gigantiske rør og endeløse kabler som kobler sammen alle fasetter av folks traurige liv. Monty Python-bakgrunnen til Gilliam er synlig gjennom til tider slapstick komedie og et herlig persongalleri. Men filmen har også en tragisk romantisk undertone, der menneskets situasjon setter på spissen og de herlig overdrevne og ikoniske Jungianske drømmesekvensene lar oss kjenne igjen en grunnleggende drivkraft i oss – den som dytter oss ut av komfortsonen og får oss til å tro at en bedre verden er mulig!

Først og fremst er “Brazil” en satire over den moderne verdens negative sider, der “Store Bror” fra “1984” er byttet ut med et Kafkaesk skjemavelde og systemet holdes sammen snarere av inkompetanse og overfladiskhet enn ren totalitær ondskap. Tross alle komiske elementer er filmen til syvende og sist en dystopi, og den gjennomgående eskapismen fra musikken, filmtittelen og drømmesekvensene kolliderer katastrofalt med systemets brutale og hensynsløse realitet. Den ironiske koblingen til filmens egen produksjonshistorikk er påtakelig: Gilliams benyttet geriljataktikker i en legendarisk kamp for å beskytte sin dystopiske kunstneriske visjon mot filmstudioets sterkt nedkuttede “Love Conquers All”-versjon av filmen - og vant!

Kjenn din besøkelsestid – Brazil fortjener å bli sett på stort lerret!